Jeg hadde en veldig stille å rolig gutt , han var bare snill til siste slutt,
Da han var i 16 års alderen skjedde det en forandring , noe var galt jeg fant ut av hva det var etter hvert,
jeg søkte hjelp som viste seg å bli vanskelig å få,
Veldig vanskelig fordi han forsatt bare var snill mot meg, dette er så meningsløst,

Jeg takker langt inni mitt hjerte for at Kåre-Roger og jeg klarte under denne vanskelige tiden og bevar vårt gode forhold,
vi kranglet aldri, men hadde våre diskusjoner i og med att jeg ikke likte det han drev med,
tror ikke han likte det selv heller etter hvert, men det var spennende.

Jeg skulle først oppdage att min sønn hadde begynt å forske på dette med rus,
så når jeg skulle søke hjelp for dette, for dette var noe jeg ikke kunne hanskes med alene,
skulle den kampen bli så ufattelig tung. Det burde være helt unødvendig og kjempe en kamp med barnevernet,
når det tross alt er barnevernet som sitter med all makt, vi som foreldre har ingen myndighet til å gjøre noe som helst.
Jeg er sterk og jeg kjempet med dem hver dag, og jeg mener hver dag.
Etter hvert ga dem seg og ga meg hjelp.
Da kom han på en institusjon, denne institusjonen har jeg nesten ingen gode ord å si om,
Kampen bare forsatte, Jeg mener på det aller sterkeste att dem ikke gjorde den
 jobben dem fikk veldig godt betalt for å gjøre.
Kåre-Roger behøvde ikke ruset seg på langt nær hver dag,
for han var det spennende og han var bare høflig å snill der også, så han trille dem rundt fingeren også ,
som han gjorde med meg, en mor har lov til å være svak ovenfor sin sønn,
men dem hadde det ikke dem skulle kunne bedre en som så.
Dem skulle ikke la han bestemme alt selv, det var ikke derfor han var der, men selvfølgelig det er jo lettvint.

Vi har i Norge noe som heter Bufetat, og etter det jeg har forstått er det de som er
ansvarlig for disse institusjonene, så dagen etter begravelsen hadde jeg ett møte med bufetat,
barnevernet og ungdom i utvikling , som institusjonen til Kåre-Roger het.
 Jeg prøvde så godt jeg kunne å forbrede meg til dette møtet,
jeg skrev ned  min opplevelse av denne saken, fra begynnelsen til slutt.
Dette skrivet legger jeg ut nederst på denne siden.

Kåre-Roger døde etter og ha tatt en sprøyte med hjemmelaget dop,
som var laget på denne innstutisjonen av en annen gutt som var der for å få hjelp.
Spørsmålet er stort, hvordan i all verden kan man sitte på en institusjon og lage dop,
og samles fire stykker på ett rom og ta dette dopet, Kåre-Roger gikk fra ett hus,
der var to ansatte som var i huset , til att annet der det også var to ansatte og de samlet seg
på ett rom og 3 av de 4 tok dette dopet, Samme hvordan jeg vrir å vrenger på det fatter jeg ikke att det er mulig.
Jeg bor alene og hos meg hadde ikke dette hvert mulig.

Dagen Kåre-Roger døde var det ingen til å ta i mot oss fra Ungdom i utvikling på sykehuset,
 lederen for Ungdom i utvikling ringte meg når jeg var på vei hjem fra sykehuset etter Kåre-Roger var død, 
 jeg hadde hvert der i 12 timer. Husker ikke noe særlig av den samtalen ,
hadde mere en nok med å kjøre bilen min, men jeg så han ikke i begravelsen heller og han møtte ikke på det møte vi skulle ha dagen etter, var syk stakkar, håper det var alvorlig.

Jeg skriver dette for jeg tror det er flere i min situasjon der ute som kjemper sin kamp for sine barn,
 jeg skal jobbe for denne saken for kanskje og klare å endre på noe og redde
noen fra slike institusjoner og slik behandling fra barnevernet som jeg opplevde. 
 

Jeg er ikke ute etter å legge Kåre-Roger sine handlinger over på noen, men hadde han hvert i stand til å ta vare på seg selv,
hadde han ikke hver på Ungdom i utvikling.
Da hadde han hatt førerkort og bil og levd som andre på hans alder,
Pengen til førekort og bil var spart og i orden, med disse pengen måtte gå til helt andre ting.

Her kommer min erfaring av denne saken som jeg hadde skrevet ned og hadde med meg på dette møtet,
 som da sjefen fra Ungdom i utvikling ikke møtte opp på.
Hvert ord her er sant, akkurat slik og disse tanken hadde jeg under veis.

Er det noen i samme situasjon som meg ta dere tid til å lese dette,
og ta gjerne kontakt hvis dere ønsker å snakke med noen.

Rupo som jeg nevner i brevet er en Rusmiddelpoliklinikk på Jessheim.
 

Brevet jeg hadde med på møtet inni rullevindu